ET OPPDRETTSEVENTYR - fortalt av Torbjørn Øyen
Det var en gang en mann på Hitra, som hadde drevet med oppdrett av regnbueørret i både ferskvann og sjøvann. Han hadde tro på at dette også skulle være mulig med laksesmolt. Lakseoppdrettsnæringen har hatt en eventyrlig utvikling. I dag handler det om millioner og milliarder.
Slike summer var det ikke snakk om i begynnelsen av eventyret. Det som har skjedd de senere år er vel ganske godt kjent, men hvordan det var fra starten av er det sannsynlig ikke mange som har så stor kjennskap til. Jeg har ganske god oversikt over hvordan en del av dette begynte, ettersom jeg sommeren og høsten 1965 var med da «pioneren» Arne Ratchje bygde smoltanlegget ved Kaldkløvfossen på Hitra. For å vise litt til den økonomiske og teknologiske utviklingen, som har vært i forbindelse med lakseoppdrett, vil jeg fortelle litt fra starten av dette eventyret.
I desember 1965 ble den første smolten satt ut i kummene som ble bygd ved denne fossen i Kaldkløvan. I 1966/1967 ble smolt fra dette anlegget satt ut i merder, som var oppankret i Børøsundet ved Astor Canning i Hestvika. Foto: Torbjørn Øyen.
Selv om dette var ganske enkelt, så er dette også en viktig del av historien, som må bli tatt vare på for ettertiden. Særlig med henblikk på den videre utviklingen innen oppdrettsnæringen. Det er med dette, som med mye annet, det er fortiden som skaper framtiden. I tillegg til at jeg var med på dette i 1965, har det for meg vært ekstra interessant å følge med i den videre utviklingen angående lakseoppdrett. Dette på grunn av at både min farfar og morfar har vært eiere av gården hvor Kaldkløvfossen ligger, og hvor dette anlegget ble bygd. Dette har vel også en historisk verdi, ettersom det også ble plassert laksesmolt i disse kummene. Og som senere ble utsatt i sjøvann (merder).
Anlegget ble bygd ved et vassdrag som fra før av var regulert (oppdemt) i forbindelse med tidligere virksomhet lengre nede i vassdraget. Derfor var det sikker tilgang på vann til fremtidig drift. Etableringen av anlegget var en helt ny virksomhet, derfor var det som jeg forstår vanskelig å få noen til å satse penger på dette. Men sommeren 1965 var vi i gang med bygging.
Hakke og slegge (t.v.) en Pioner bergboremaskin og en spade. Arbeidsverktøy som ble brukt ved arbeidet i 1965. Foto: Torbjørn Øyen.
Arbeidsgjengen besto av en sprengningsbas fra Tranvikgrenda, og en byggmester fra Snillfjord som for tiden var bosatt på Hitra. Ellers var det 5-7 slusker/snekkere fra Tranvikan og Fillanområdet. Verktøy og utstyr som de på den tiden hadde til rådighet, er i seg selv et lite eventyr i forhold til den maskinparken som i dag anvendes ved slik anleggsvirksomhet. Jeg kan ikke huske at vi hadde kompressor. Det ble i alle fall brukt såkalt håndholdt borhammer ved boring i fjellet. For å fange opp steinsprut ble det på berget, som skulle sprenges lagt lagvis med farsiner. De besto av bjørkeris som var surret sammen med hesjetråd. Alt arbeidet med planering av området, hvor vannkummene skulle stå, ble utført med handkraft. For å transportere steinmassene utover brukte vi det som ble kalt slusktrillebårer. Dette var store tunge trillebårer som ble brukt i forbindelse med veiarbeidet.
Det var mye berg som skulle bores-, sprenges og planeres. Dette er bilder av det mest avanserte verktøy, og utstyr vi hadde tilgang til i forbindelse med dette prosjektet i 1965. Dersom en sammenligner med utstyret, som i dag er tilgjengelig i forbindelse med slike prosjekter. Ja - da er det tydelig, at det har skjedd en ganske stor utvikling, både på maskin og utstyrsfronten forøvrig!
Slusktrillebåre, eller sluskbåre, som ble brukt til å trille stein og grus. Foto: Torbjørn Øyen.
Steinene som var for store til å løftes opp på trillebåren, måtte vi slå i stykker med slegge. Etter noen uker var anlegget utsprengt og planert. Jeg kan ikke huske at vi hadde en eneste tegning eller skisse av det vi skulle lage. Etter som dette anlegget var det første av slitt slag, var det vel heller ingen andre å rådføre seg med. Arbeidsstokken besto av folk som var vant med praktisk arbeid, så jeg tror at vi av og til var litt konsulenter alle sammen. På toppen av fossen skulle det bygges en demning. Formålet med denne demningen var at det på oversiden skulle bli en dypere og frostfri inntaksdam. Det ble lagt slanger fra dammen, og ned til kummene nedenfor. På grunn av høydeforskjellen ble det ikke behov for elektriske pumper. Dette var derfor en stor fordel ved eventuelle strømbrudd.
Vi var to mann som hadde fått dette oppdraget, men vi hadde ikke fått noen mål på demningen. Tilfeldigvis møtte hverken byggherre eller formann opp denne dagen da vi skulle starte. Jobben måtte utføres likevel, og etter en del vurderinger fram og tilbake bestemte vi oss for både høyde, bredde og lengde. Laget forskaling, støpte «og ferdig med det». Så enkelt tror jeg neppe det ville vært mulig å gjøre dette i dag.
På det planerte området ble det forskalet, støpt kummer og bankett for huset som skulle bygges over kummene. Vi hadde elektrisk drevet sementblandemaskin, så betongen ble laget på stedet. Det var ikke mulig å kjøre bil med sand og sement helt ned. Derfor sto blandeverket ganske langt oppe i bakken. Vi hadde ikke tilgang til kran på byggeplassen, så betongen måtte derfor fraktes med trillebåre ned til bankett og kummer som skulle støpes. Arbeidsomt og tungvint, JA, men slik var det bare.
Alt dette er originalutgaven av håndverktøyet jeg benyttet i 1965. Det var det mest avanserte verktøyet vi hadde til rådighet. Foto: Torbjørn Øyen.
Sent på høsten 1965 skulle det settes ut smolt i de ferdigstøpte kummene. Høsten og vinteren nærmet seg, så det hastet med å få bygd huset på den ferdige banketten. Huset måtte være både langt og bredt og derfor oppføres i ganske kraftige dimensjoner. Dersom det skulle brukes helt nye materiale til reisverket, ble dette veldig kostbart. Vi var 3-4 mann som reiste til Levanger for å rive en stor brakke. Denne var oppført i kraftige dimensjoner av treverk, og egnet seg derfor meget godt til bygget på Hitra. To lastebileiere fra Hitra ble innleid for å frakte materialene fra Levanger til Hitra. Lastebilene var engasjert i fast kjøring på dagtid. Når de var ferdig med dagens kjøring tok de ferga fra Sandstad til Storoddan, og kjørte videre til Levanger.
Både rivingen og opplastingen ble utført manuelt, altså med rå handkraft. Når bilene var opplastet kjørte de tilbake til Storoddan for å nå siste ferge til Sandstad. Alle materialene skulle fraktes til Hitra. Lastebilene var ikke så store – det var langt å kjøre. Det ble derfor store lass, og mange turer. Ingen ting skulle ligge igjen på tomta. Dette var vel også grunnen til, at det siste lasset ikke var det «aller minste»! Vi rivningsmannskapet var passasjerer på denne turen. Det gikk litt «tregt» oppover både Gjevingåsen og Okstadbakken. Bak oss ble det svart eksos og lange køer. Pytt – hva hadde dette å si, vi skulle da hjem og starte et av den nyere tids største eventyr!
Da vi kom tilbake fra Levanger var snekkerne allerede i gang med å reise huset. Jeg var med på en del av reisverket, og i løpet av siste del av takarbeidet kom frosten. Vinteren 1965/1966 var veldig kald med mye snø. Jeg tror nok at de som hadde oppsynet med dette anlegget, hadde en stor utfordring med å holde tilførselsslanger og kummer fri for is.
Jeg flyttet fra Hitra vinteren 1966, men besøkte anlegget enkelte ganger senere. Jeg kunne med egne øyner se en del finurlige oppfinnelser, som var konstruert av en av områdets «Petter Smart». Blant annet fôringsautomatene som ble oppfunnet, og som var i drift der, tror jeg nok var ganske forskjellig fra det som anvendes i dag.
Så fremt noe av dette fra den første tiden eksisterer i dag, selv om det meste var enkle ting – må mye av dette være av interesse for et framtidig havbruksmuseum.
Alle lastebilene full-lastet med laks som forlater kystområdene er vel et synlig bevis på at oppfinnelsene og utviklingen videre har vært eventyrlig. Jeg har kopi av selvangivelsen min fra 1965, der det står hva jeg tjente på dette oppdraget. Selv om jeg fikk det jeg hadde krav på, er det små tall i forhold til dagens inntekter i denne virksomheten. Der står det også at det var Arne Ratchje som var min oppdragsgiver. Han var etter min mening pioneren som dro det hele i gang.
Dette var en ny virksomhet, som måtte læres. Arne Ratchje var «opptimisten» som ville prøve. Gjennom hell og uhell fikk man etter hvert mer kunnskap og erfaring om hvordan dette skulle gjøres, både i ferskvann og sjøvann. Dersom en tar utgangspunkt i dagens oppdrettsvirksomhet, og ser vel 50 år tilbake i tid så må man vel si at det meste har vært VELLYKKET!
For at denne virksomheten skulle vokse og bli større var det behov for mer kapital. Anlegget ble noen år senere oppkjøpt av andre. Samtidig var det etter hvert flere som begynte med lakseoppdrett og førte videre det Arne Ratchje startet ved Kaldkløvfossen i 1965. Dette er noen enkle ord, om en del av starten på dette eventyret, den videre historien er vel av andre beskrevet og tatt vare på. Vi som var med på dette sommeren og høsten 1965, kunne vel ikke i vår villeste fantasi, ha noen som helst formening om hvilken utvikling dette skulle bli, og hva dette senere skulle føre til.
Av Slusk/snekker Torbjørn Øyen, - 1965