Knut Olaus Børø (1891-1982) fra Sørstrand på Innhitra, var en sjøens veteran. Han opplevde seilskutetida tidlig på 1900-tallet, var innom dampskipene og han fikk etter hvert solid erfaring med maskindrevne fartøyer langs hele Norskekysten. Han sto trygt som skipper på flere av båtene til reder Hjalmar Grøntvedt. Hele 30 år skulle det bli.
Knut Olaus Børø i unge år. Det er barnebarnet Per Børø som har sendt over bildet.
Knut var opprinnelig fra Børøya, han reiste tidlig ut på sjøen og fikk del i seilskutetida på kysten. Han var en mann av få ord og fortalte lite til familien om båtene og tida på sjøen. Han var så mye ute at han nesten var som en fremmed for oss, forteller sønnen Hans. Men Knut passet jobben sin ombord, og Einar Børøsund som i flere år var mannskap på båtene der Knut var skipper, uttalte at bedre sjømann enn Knut fantes ikke.
Dette er “Førercertifikat” for dampfartøi av indtil 200 tons brutto drægtighet paa kortere farvand. Et certifikat Knut Børø sikret seg 23. oktober 1919.
I 1920 giftet Knut seg med Tora fra Strand, og i 1928 fikk de auksjonsskjøte på gården Sørstrand. Tora var en handlesterk dame, var heimeværende og stelte med gården og ungeflokken alene mens Knut reiste ut og var skipper på ulike frakte- og fiskefartøyer. Tora fikk etter hvert god hjelp og støtte av eldstesønnen Arnfinn.
Knut Børø gikk om bord i Grøntvedtbåten «Stanley» tidlig i 1930-åra. En solid båt på 70-fot som Grøntvedt kjøpte av E.Anderskog i Trondheim. Den hadde en 70 hk enkeltsylindret Finnøy-motor. «Stanley» ble de første åra brukt som silde- og fiskehandelsfartøy. Det ble flere turer til Finnmark for å kjøpe klippfisk som markedet etterspurte.
Noe senere tok Knut Børø over som fast skipper på «Rusken», også en Grøntvedt-båt, og det ble nye turer til Finnmark for å kjøpe klippfisk. «Rusken» ble kjøpt i 1941 og var et meget moderne motorfartøy. Den var hele 101 fot lang og hadde en 3-sylindret 225 hk Wichmann-motor. Og nytt for denne tida: en 4-sylindret 40 hk Wichmann-dieselmotor som drev et 10 kilowatts aggregat. Båten var også utstyrt med frysemaskineri, elektrisk vinsj, ankerspill og radiotelefoni. Med alt dette utstyret var «Rusken» langt foran sin tid. Med sin utforming med krysserhekk og med den sterke hovedmotoren, gjorde båten meget god fart og fikk ord på seg for å være «frigåer» med sine 10 knops fart på leia.
«Rusken» og «Ingrid G» ved kaia på Ansnes 1949. Grøntvedtbrygga i bakgrunnen. To av fiskebåtene til Grøntvedt-rederiet på Ansnes. «Rusken» nærmest kaia, ble kjøpt i 1941 fra Bergen. Båten ble bygd i 1937 og var hele 101 fot lang.
Det var denne båten Knut Børø overtok ansvaret for, og med seg om bord hadde han bestmann, maskinist, maskinassistent, stuert og en matros.
Høsten 1944 skulle bli en dramatisk opplevelse for mannskapet om bord i «Rusken». Mens båten lå til kai i Trondheim kom det nazister og folk fra den tyske okkupasjonsmakten ombord. Knut Børø ble truet til å gå ut fjorden, og under veis kom det ordre om å legge kursen mot Rørvik. Turen var ikke til å unngå noe rekvirentene tydelig demonstrerte ved å ta fram og delvis montere våpen om bord. Det ble senere klart at turlederen, Henry Rinnan, selv var i spissen for sin bande og skulle på en straffe-ekspedisjon overfor gode nordmenn i Vikna. Etter denne turen befalte reder Hjalmar Grøntvedt at «Rusken» skulle komme direkte til Ansnes. Der ble vitale motordeler fjernet fra båtens maskin. De ble tatt bort og gravd ned på hemmelig sted. Det var ikke mange som kjente til dette. Knut hadde seilt i mange år sammen med en betrodd maskinist, bergenseren Lars Lie. Det var han som sørget for at «Rusken» ikke var seilbar resten av krigen og de unngikk dermed å bli kommandert av nazistene.
Freden kom, og vinteren 1945/1946 ble «Rusken» leid ut som «erstatningshurtigrute» på strekningen Tromsø – Kirkenes, disponert av et spedisjonsfirma i Tromsø for Bergenske Dampskipsselskap. Knut Børø var skipper og mannskapet ble økt til åtte, et par ekstra matroser måtte til for å jobbe med lasten som skulle fram langs kysten. Finnmark ble nedbrent under krigen, og det fantes bare et fåtall blinklykter oppsatt på den værharde strekningen. Ruta Tromsø - Kirkenes ble opprettholdt av et dusin innleide motorfartøyer. Storparten av den ordinære hurtigruteflåten var blitt ødelagt under krigen.
Det var stor minefare på hele Finnmarkskysten rett etter krigen noe også «Rusken» fikk merke flere ganger. En gang var det så vidt Knut Børø og hans mannskap kom velberget fram. Om morgenen ved 5-tiden lille julaften 1945, oppdaget de nærmest ved en tilfeldighet en drivmine som de passerte på kloss hold. Mina ble observert i skinnet fra en sidelanterne bare et par meter fra skutesida. Minekutter ble straks varslet, og mina ble sprengt dagen etter. Det er mer som et under hvordan disse rutegående båtene fant fram på Finnmarkskysten. Det var mørkt og de fleste blinklyktene var ute av drift. Det var å stole på klokka og seg selv.
Vinteren på Finnmarkskysten var stormfull dette året, men «Rusken» hadde aldri forsinkelser etter endt tur. En gang i april 1946 brukte «Rusken» korteste tid av alle erstatningshurtigrutene på en rutetur.
Etter hvert ble det fiskeri og snurpefiske for båtene til Grøntvedt. Båtene ble utrustet for fiske i tur og orden, og Knut Børø sto om bord både i «Ingrid G» og «Grøntvedt». Han fikk æren av å hente nybåten «Grøntvedt» da den var ferdig fra Grøtvågen verft i Hemne sist på året 1954. Et 110 fot stort trefartøy med en BMV-hovedmotor på 400 hk. Båten var topp utrustet med alle nye tekniske hjelpemidler.
Knut Børø - veteranen - gikk i land og ble pensjonist i 1961. Da rundet han 70 år og kunne se tilbake på mange år på sjøen i en rivende utvikling fra seilskutene først på 1900-tallet til de mer moderne fiskebåtene med mye nytt teknisk utstyr og kraftblokk som kom tidlig på 1960-tallet. Han hadde opplevd to verdenskriger og trolig sett mer elendighet enn han ønsket å fortelle om.
Ekteparet Tora og Knut Børø på hans 90-årsdag i 1981.
Personalia:
For å identifisere mannen enda mer:
Knut Børø ble født 16.april 1891 på Børøya. Ble gift med Tora Strand (1896 – 1990). De flyttet til gården Sørstrand i 1928. Sammen fikk de seks barn, deriblant Arnfinn f. 1922. Tora var heime på gården mens Knut var på sjøen. Arnfinn ble tidlig satt i gårdsarbeid for å hjelpe mor Tora. I 1952 overtok han formelt gården. Han ble gift med Laura Wedø f. 1922. De fikk fem barn. Den eldste sønnen fikk navnet Knut Tore (f. 1948), oppkalt etter besteforeldrene. Han overtok gården etter sin far, og i dag er det hans sønn igjen, Lars Arne (f. 1980), som driver Sørstrandgården.
Kilder:
Hjalmar Grøtvedts Fartøyfart og fiskerederi, av Arne Danielsen.
Knut Tore Børø
Hans Børø
svend-2018